Hvordan jobber Akasha skolen med kommunikasjonsfaget? Rent faglig benytter vi oss av kommunikasjonslære både på Akashaskolens andre år, «Akashabehandler» og på tredje året «Akashaterapeut».

Andre året

På andre året tar vi for oss hvordan kommunikasjon fungerer i praksis, vi tar for oss innslagspunktene for kommunikasjon, fellene og hva som skjer i forhold til førsteinntrykk. Hva mennesker ser og antar om oss ved første møte og hva som skal til for å flytte på slike antagelser, også de som aldri vil bli formulert eller bli noe tema. Vi ser også på hva som gjør at kommunikasjon stopper opp og hvorfor dette skjer med enhver i tide og utide. Dette er svært resultatskapende forståelse, og mennesker som man, i forskning, har sett at mestrer disse labyrintene av invitasjoner og tilbaketrekninger er de vi gjerne sier at har «sosial intelligens». De som plumper og går i baret her, har vi en tendens til å beskrive som «sosialt uintelligente» og i de mest ulykkelige tilfeller kalles de ofte «sosialt tilbakestående». Dette er uttrykk vi nok alle, i mer eller mindre grad, har et forhold til, men vi har ikke nødvendigvis kunnskap om anatomien i slike sosiale elementer. Poenget med å forstå kommunikasjon er å fremme valgfrihet. Av og til kan vi snakke om nærmest det samme, men ordvalgene våre får oss til tro at motparten er uenig eller kommuniserer noe annet. Det å utvikle forståelse om slike mekanismer, som vi støter på nær sagt hver dag, gir oss en større grad av navigasjonsmuligheter. Vi opplever også at mennesker blir mer rause når ting kan settes inn i former man forstår og at man dermed unngår å ta ting helt personlig som ikke er ment slik. Nettopp det å opparbeide en objektivitet til kommunikasjonsmekanismer gir oss mulighet til å velge om vi skal ta ting i verste mening eller om vi skal forsøke å oppklare det som kanskje er en misforståelse.

Tredje året

På tredje året jobber vi spesielt i dybden av kommunikasjonsfaget. Vi benytter oss av kommunikasjonens fagfelt innenfor personlighetspsykologi. Personlighetspsykologien er noe av det virkelig mer spennende man kan studere (synes vi…) og i USA har man siden 60 tallet forsket frem en nasjonal standard som heter DSM. Den mengde arbeid som er nedfelt i å analysere hva personlighet er og hvordan vi mennesker er skrudd sammen er uten sidestykke i verden. Og det er kanskje ikke så rart at den amerikanske standarden er den mest gjennomførte. De er 270 millioner mennesker og de er svært åpne for og komfortable med å benytte seg av psykologiske tjenester.

Psykologien dreier seg her ofte om diagnoser og det å vite når personer har kommet i former for «ubalanse». Men det er ikke spesifikt dette psykologiske aspektet vi underviser i på skolen. Det vi underviser i er kommunikasjonsfagets personlighetsforståelse, som også dreier seg om hvordan vi mennesker er skrudd sammen. Men her innenfor «normalen», altså i forhold til mer eller mindre grad av balanse, og uten at vi trenger noen psykologisk diagnose. Det som er viktig å forstå med personlighet er at mennesker kan være store selvmotsigelser i seg selv, det går fint an å være skikkelig gira på å være festens midtpunkt samtidig som man er dypt sjenert, eller elske lange turer i naturen samtidig som man kjenner seg selv som vanvittig lat osv. osv. Det å forstå personlighet gir en dyptgripende innsikt i hvordan man selv er skrudd sammen, på godt og vondt, og helt nødvendig om man ønsker inngående selvinnsikt.

Kommunikasjonspsykologi

Når vi jobber med hvordan vi kommuniserer innover vil vi havne over i det som kalles kommunikasjonspsykologien. Dette dreier seg om de valgene vi konstant har i forhold til å definere oss selv som menneske. På forskjellige arenaer i livet vil det være uttallige deler av meg som er relevante, men som er totalt uten relevans andre steder; i skobutikken vil de vite skonummeret mitt, hos myndighetene vil de kanskje vite personnummeret mitt, og hos frisøren vil de vite hårfargen min –eller den hårfargen jeg ønsker… Men jeg setter ikke opp skonummeret mitt på CVen min, jeg tar ikke med personnummeret mitt når jeg skal selge noe på finn.no og jeg formidler ikke hårfargen min om jeg skal sende inn en sykemelding.

Hmmm, dette er jo bare absurd, kan man jo si. Men faktum er at veldig ofte så er de koblingene vi gjør mellom hva vi liker ved oss selv og hva vi misliker og hvordan vi lar dette få innflytelse og direkte påvirkning på helt irrelevante felt like absurd. Mennesker kan koble manglende skoleresultater med frykt for ikke å bli likt som menneske, eller selvopplevde tilkortkommenheter i forhold til utseende som avgjørende på hva slags utdannelse de tør å velge, eller ideer om å ikke strekke til på livets ulike arenaer på bakgrunn av valg foreldre har gjort, historien til søsken som kanskje har utfordringer osv.

De aller fleste av oss går med slike «feilkoblinger» mellom «problemer» og utfall som vi får det betraktelig mye bedre når vi klarer å nøste opp i. Måten vi detekterer slike «feilkoblingen» ligger i å forstå vår indre kommunikasjonspsykologi på en slik måte at vi tør å være ærlig nok mot oss selv til å kunne ta tak. Dette kalles ofte en frigjøringsprosess, fordi vi oppnår å bli friere som menneske fordi «irrelevante» faktorer ikke lekker over livet vårt hele tiden.